Hør historien her:
| Lydfil begynnelsen på Store Færder 1697-1857 Lydfil «Nytt fyr på Tristein» 1857-1936 Lydfil «fyret blir elektrofisert» 1936-1975 Lydfil «nyere tider på Færder Fyr» 1975-2006 |
Les historien her:
Blant annet på grunn av tåke ble det vedtatt å flytte fyret fra Store Færder til tristein. Etter mye om og men sto støpejernstårnet på Tristein ferdig og satt i drift 1. juli 1857. Egentlig skulle fyret vært bygget i stein, men som følge av den industrielle revolusjon, ble det mulig å bygge tårnet i jern. Dette ble et prestisjeprosjekt som skulle vise verden at Norge fulgte med i utviklingen av ny industri.
Færder fyr er Norges høyeste støpejernstårn, bygget på Bærums Verk, 34,6 m høyt.
Lysets høyde er 47 m over havet. Toppen av tårnet, med 16 glass i plane ruter, ble levert av Nes Jernverk. Fyrlykta var av 1. Orden. Det ble dermed det sterkeste og største fyret langs kysten. I bunnen er fyret 10 m i diameter, 78,5 kvadratmeter.
Fyret er bygget av 18 koniske støpejernsringer. En mindre ring på toppen. Hver ring består av plater som er boltet sammen. (Platene er 1,88m høye, den øverste ca. 80cm). Inne i tårnet er det 173 trinn. Innvendig er fyret forblendet med teglstein bestilt fra Thorsø teglverk i Østfold. Trappen foran tårnet og andre steder er levert av Agershuus Fæstnings arbeidsanstalt.
Fra 1857 – 67 måtte fyrbetjeningen ro eller seile den ca. 4 km lange strekningen fra Store Færder, hvor de bodde, til Tristein. Etter mye om og men, og etter nøye vurderinger, ble det besluttet å bygge boliger og diverse lagre på Tristein. Arbeidsfolk fra Sunnmøre ble leid inn – de hadde erfaring med harde værforhold.
1899: Nytt oljefyrt linseapparat ble anskaffet, et lynglimtapparat fra Paris, med krummelinser. (Lynglimtapparatet sto fast, mens de krumme linsene roterte). De krumme rutene dreide rundt i et kvikksølvbad for minimal friksjon. I 1936 fikk man strøm til fyret og boligene fra egne dieselaggregater. (Som en kuriositet kan det nevnes at fyret, fra 1852, som ble demontert i 1899, i dag er i bruk på Svenner fyr). (Fyrvesenet var eksperter på gjenbruk).
Lysstyrke 3,57 mill candela. (1cd=1 telys). 3 lysglimt pr 10 sek – 2 ganger i minuttet. Rekkevidde, 19 nautiske mil. (ca. 3,5 mil).
I 1920 var det på Tristein 23 personer fordelt på 6 familier, med (11) barn fra 1 til 14 år. Barna hadde egen guvernante, slik at de fikk skikkelig undervisning.
I 1940, antall personer redusert til 20. De barnerike familienes tid var over. Nytt mannsdominert samfunn. Guvernanten sluttet etter hvert og barna måtte gå på skole på fastlandet.
1953, den siste guvernanten sluttet.
I 1975, kun fire ansatte. 2 på fyret og 2 hjemme. Etter hvert TV apparat og andre hjelpemidler.
1980: En grytidlig morgen måtte fyrbetjentene gni seg i øynene. Da sto det to elger og gresset ved værstasjonen. De bega seg etter hvert på svøm tilbake til Tjøme.
1988: Fyret automatisert med sovende vakt. Fyrbetjeningen fikk også etter hvert ansvar for tilsyn med alle fyrlyktene innen distriktet.
1995: Filminnspilling av «Farlig farvann», med blant annet Nils Ole Oftebro og Anette Hoff i hovedrollene.
Mange forskjellige lydsignaler. Det mest kjente var Diafonen. Den var Norges sterkeste,
(type L, 1600 l/sek.), og kunne høres helt til Tønsberg. Dagens teknologi har gjort dem overflødige.
I 1980 Racon. Fanges opp av radar. Morsesignal T.
Inne i fyret:
1.etg. Verksted
2. etg. Tanker til Diafon. (Tåkelur).
3. etg. Skolestue. ( I starten lå de som ikke var på vakt her).
4.etg. Lagerrom.
5.etg. 17 nov. 1965: ”På direkten”, ledet av Odd Grythe, en guru på NRK. NRK´s første direktesending. Temaet var Vick Engstrøms «en sjømanns reise», som er malt på veggene. Innslag fra sydhavsmiljøer. Den gang var de ofte 4 år på sjøen. Initialene til alle deltakerne på veggene. Her og i 4 etg. kan man se håndavtrykk på bjelkene i taket etter at de ble holdt mens de ble montert.
6 og 7 etg. Lagerrom.
8 etg. Diafon/tåkelur, etter hvert brakt til taushet. Mange savner den. (Type L 1600l/sek.). 2 støt hvert annet minutt, den sterkeste i Norge, kunne høres helt til Tønsberg.
9 etg. Vaktrommet: Her bodde vaktene på 6 kvadratmeter de ti første årene. De som ikke var på vakt lå i 3 etg.
Fyrinspektør Diriks skriver etter et besøk på fyret at konene kan krangle om det meste, som f. eks. rekkefølgen i vaskerommet. Han skriver at det ikke er behov for å spisse tungene deres, og at det ikke er noen fare for at de skal ruste.
De økonomiske forholdene bedret seg etter hvert. Blant annet på grunn av at de leverte værobservasjoner til Meteorologisk institutt. Staten monterte opp en værsentral, og telegrafen ble byttet ut med rikstelefon, slik at de kunne sende værrapport 8 ganger i døgnet. På stille dager ble det fisket mye. Ikke minst fikk de en ekstra fortjeneste ved å fange hummer, som de la i sanketeiner, og solgte til oppkjøpere. De hadde også ekstra betalt når tårnet skulle males hvert 5 år.
Barndom på Tristein: Det var veldig liten plass til å leke. Ofte var de isolert fra omverdenen i flere uker. Allikevel var det ikke kjedelig. De veltet hver eneste stein for å lete etter ting. Samtidig samlet de drivved på alle øyene omkring. Det var også svært mye skipstrafikk å følge med på.
Lørdagene var høydepunktene. Da kom det mat og post, og man fikk høre nytt fra Tjøme og Hvasser. Julen skulle være det store høydepunktet, med tur til byen og det hele. Oftest ble det en nedtur siden de fra Tristein, som ikke hadde immunforsvar til å tåle virusene, ble syke. De fikk også stadig problemer med båtmotoren i det kalde været.
Noen ganger blåste det så ille at barna ikke fikk gå ut. Selv om skolestua lå tett ved, kunne veien være lang.
I 1929 skyllet vannet over alle de tre øyene, men ingen store skader oppsto. Imidlertid ble masse fiskeutstyr, spesielt hummerteiner, skylt på havet. Husene ble bygget av folk fra Sunnmøre. De kjente til harde værforhold.
Under krigen var det så kaldt, ned mot 40o minus, at man kunne kjøre lastebil til fyret.
Fyret skulle vært avbemannet i 2005, men dette skjedde ikke før jan./feb. 2006. I 2007 var fyret 150 år.
I dag er fyret automatisert, fraflyttet og fredet. Fra 2013 er hele kysten fredet som Nasjonalpark.
SIGNALBOLIGEN
Byggingen av Signalboligen be startet i 1883, og tatt i bruk i 1885.
Grunnflaten er 8 * 7m.
Signalboligen hadde et utkikkshus og en semaformast.
Bygningen ble oppfort pà Telegrafverkets regning.
en 7 km lang kabel ble fort fra fastlandet og ut til fyrstasjonen.
En assistent ble ansatt for à betjene bade semafor og telegraf.
En semaformast er en trekonstrukson hvor det ble satt inn flagg pa forskjellige steder for à sende meldinger.
Det ble benyttet et internasjonalt flaggsystem, og signaler ble bare mottatt og sendt om dagen.
Slike semaforstasjoner stod innen synsvidde av hverandre nedover kysten, og gorde det mulig à sende meldinger ganske raskt.
I 1885 ble semaforstasjonen tatt i bruk. Dette ret startet Farder fyrstasjon med observasjoner for meteorologisk institutt, og har i alle r siden vert en viktig vastasjon.
1 1896, overtok fyrvesenet driften, samtidig med at telegrafen ble byttet ut med telefon.
Dette var en forutsetning for at Farder fyrstasjon skulle kunne sende varrapporter 8 ganger i dognet.
Det har fyrstasjonen fortsatt med helt fram til na, selv om verstasjonen de senere arene har blitt automatisk den ogsa, i likhet med fret.
1990 ble Signalboligen beordret revet, men pà grunn av store protester fra tjomlingene, ble ikke dette gjennomfort. HELDIGVIS.